I retning DYE2
Midt oppe på innlandsisen ligger en nedlagt radarstasjon. Amerikanerne bygde hele 4 stk. radarstasjoner som en del av deres forsvarssystemer under den kalde krigen. Navnene på disse er DYE1-, DYE-2, DYE-3 og DYE-4. Vi la innom DYE2, som ligger på vel 2.150 moh. Døren var åpen så det var litt av et syn, hvordan amerikanerne bare hadde forlatt ting og tang.
DYE-2 så vi hele dag 13 fra Camp12 og oppover. Det var både inspirerende og frustrerende å ha den i sikte. Inspirerende for endelig å ha noe å se på og ikke bare is og snø. Frustrerende for at vi ikke fort nok kom nær nok til å slå leir for dagen. Denne dageN gikk vi hele 10 timer og vi hadde -39C og liten kuling. Ronnys føtter var fortsatt utsatt etter frostskadene han fikk dag 9 og 10. Føttene ble på ny så vidt berget ved at vi gikk siden av hverandre, hvorav den ene gikk i ly for den andre. Først kl.20.00 var vi framme på DYE-2 og etablerte leir veldig nær stasjonen. Ved midnatt var vi i soveposene og vi fikk faktisk en god natt der. Vi begge hadde veldig kalde føtter, og det holdt akkkurat.
Kaldt (-25 C) innendørs på DYE-2.
En del av kjøkkeninnredningen på DYE-2.
Ronny foran vår camp 13 og DYE2.
Dag 14 og DYE-2 forsvinner i horisonten bak oss. Rent psykologisk var det veldig viktig for oss å nå DYE-2. Ennå hadde vi flere dager foran oss med stigning opp mot topp punktet på vel 2.500 moh.
Etter 13 strabasiøse dager med motvind, fikk vi endelig litt medvind i rygg/fra siden på dag 14 da vi forlot DYE-2. For å si det "mildt", var dette noe vi bandittene satt virkelig pris på. Faktisk noe positivt!
